Fiske og følelsene
Mens jeg satt tett inntil barnet mitt og leste høyt, møtte jeg plutselig noen av de viktigste erkjennelsene i mitt liv på de fargeglade boksidene. Hva slags bøker var egentlig dette?
Da jeg nylig fikk spørsmål om hvilke bøker som trøster meg, måtte jeg si Følelsesbiblioteket av Anna Fiske. De ni bøkene i denne serien forteller om følelser vi alle har: Sinne, sjenanse, forelskelse, redsel, sjalusi, sorg og lykke, misunnelse og skam er blitt viet hver sin bok.
Det at de står sortert under «skjønnlitteratur for barn» på biblioteket virker svært forledende. Dette er ikke skjønnlitteratur. Dette er sakprosa. Og etter å ha lest alle bøkene for femåringen, er jeg overbevist om at ja, de er bøker for barn – men de er skrevet minst like mye for voksne.
Det er åpenbart at disse bøkene ikke er skjønnlitteratur, fordi de forteller den fundamentale sannheten om hvordan noen av de viktigste grunnfølelsene arter seg. Og de handler om noe også voksne har problemer med. Det finnes tykke bøker for voksne som til syvende og sist formidler det samme budskapet: Finn din integritet og ro, vær tro mot følelsene dine, stol på andres kjærlighet og omtanke.
Sinne
Men la meg begynne med sinne – den første boka i serien. Ikke fortell meg at vi ikke alle trenger å minnes på sinnemestring en gang i blant. «Å si stygge ord er jo ikke så bra», skriver Anna Fiske, «si heller noen vanskelige» – og foreslår Tyrannosaurus Rex og Preotoceratops. «Mal det sinte bort og få et kunstverk på kjøpet» får meg til å le (og tenke at Donald Trump kanskje trenger å lese denne boka), men det kanskje viktigste hun skriver om sinne er dette: «Ikke la sinnet vokse fast inni deg. La det komme ut i passe store doser».
Jeg lar boka synke og ser på femåringen. Dette kan vi være helt enige om, her vi sitter i den varme, gode senga rett før leggetid. Men det rare er at det kan være like vanskelig for voksne som for barn, av og til, det der med doseringen.

Sjenanse
«De sjenerte samler opp mange ord som de kan bruke en annen gang», skriver Fiske om sjenanse, og foreslår for barna å øve seg på å snakke, først sammen med noen man kjenner, og deretter kan man utvide sirkelen. Øvelsene dukker opp igjen i boka om redsel. Den handler om både angst og fobier, og om hvordan du kan mestre det med pust eller psykologhjelp, eller ved å be om hjelp av en god venn. Og du kan nærme deg det skumle, bit for bit. Hvis man har lest bare litt om eksponeringstrening, vet man at forfatteren er på trygg, faglig grunn. Det er sånn man overkommer redsel, ved å gradvis utsette seg for det man frykter mest. Men noen ganger er det lurt å være redd, også, påpeker Anna Fiske: Ingen grunn til å bli stående stille i et brennende hus.
Forelskelse
Derimot bør du ikke være altfor redd og vente med å spørre hvis du er forelska i noen – det verste som kan skje er at du får et nei! Kanskje kjærlighet ikke er så vanskelig, selv om man får mange sår i hjertet? Det tenker man i hvert fall etter å ha lest boka om forelskelse, om hvordan det dirrer i kroppen og om rødmen som farger hele ansiktet, og om hvordan kjærlighetssorg kan få deg til å gråte en hel liten innsjø. Det som gjennomsyrer hele denne boka, er at det er verdt det, selv det vonde som følger med.
Sjalu
Og så, hvis du har fått den du elsker: da kan du risikere å bli sjalu. Man kan bli sjalu i vennskap og når kjæledyret ditt liker en annen enn deg, også, og sjalusien fører til både skam, redsel og sinne. Men sjalusi kommer av manglende trygghet, påpeker forfatteren for oss, husk at du er elsket; du kan ikke miste noe, fordi du allerede har.
Misunnelse
Boka om misunnelse hører på mange måter sammen med boka om sjalusi. Og derfor beskriver Anna Fiske forskjellen mellom de to følelsene, i boka om misunnelse: Å være sjalu er å være redd for å miste kjæresten sin til en annen. Mens misunnelse er å tenke at det er urettferdig at du ikke har kjæreste, når vennen din har det. For misunnelsen har med sammenligning å gjøre. «Vi kan få vondt når noen vi er glad i, får til det vi prøver å få til selv», skriver Anna Fiske. Misunnelse, fortsetter hun — og trekker linjer til de andre bøkene i følelsesbiblioteket — får oss til å føle både sinne, sjalusi, skam, sorg, tristhet og hat. Og hva er medisinen mot denne fortærende følelsen? I denne boka er det erkjennelsen av at vi alle er forskjellige. Det er vanskelig å bli misunnelig, om man husker at den du sammenligner deg med er det helt umulig å ligne på, fordi vi alle har vårt, av både sterke og svake sider. Misunnelsen er heller som en retningsviserpil, som forteller oss hva vi innerst inne ønsker oss. For eksempel kan jeg innerst inne ønske meg å skrive like åpent, undrende og inkluderende som Anna Fiske, og kunne lage like vakre, fargerike bilder. Da hjelper det å huske at vi kan forskjellige ting, og at Anna Fiske er kunstutdannet og tegneserieskaper, billedbokforfatter og forfatter, som skriver med sitt liv og sine erfaringer som bakteppe, der jeg bruker mine.
Skam
«Skam» er, som «Misunnelse», en av de nyeste bøkene i serien, og beskriver hvordan vi ønsker å gjemme oss på mange forskjellige måter når vi skammer oss: Det er ikke nødvendigvis tilbaketrekning, selv om det ofte er det vi tenker om skam. Skam kan også arte seg som å slå, mobbe, ødelegge, tulle, og — paradoksalt nok — være for snill. Skam gjør oss redde for å ikke bli likt, og det er mange måter å reagere på den vonde skammen på. Men Anna Fiske vet hva som hjelper: «Du er bra, hele fine deg. Heia deg!» avslutter hun denne boka, med to mennesker tegnet inni hvert sitt hjerte, som viser seg selv egenkjærlighet — en av de vanskeligste kjærlighetene.
Sorg
For meg er en av de mest fantastiske bøkene i denne serien, den om sorg. «Du kan gå inn og ut av sorgen», skriver Anna Fiske. «Glad men sørger likevel», skriver hun, og tegner glade barn på en fotballbane og en smilende kvinne med tårer på innsiden. Jeg tror kanskje dette er noe av det viktigste du kan lære i Følelsesbiblioteket, og kanskje noe vi som samfunn burde jobbe litt mer med. Ja, jeg tenker at jeg gjerne skulle sendt denne boka til statsministeren og helsemyndighetene. Vi lever i en kultur hvor grensen mellom naturlig sorg og sykelighet er krympet til et minimum: Før var det regnet som naturlig å sørge i ett år etter at noen i nær familie var død, nå tar det mye kortere tid før man blir man tilbudt lykkepille hvis man ikke fungerer som man skal i arbeidslivet. For alle som har opplevd traumer og tap, er det åpenbart at sorgarbeidet er en uforutsigelig prosess, hvor følelsene er mange, varierte og komplekse. Det er ikke en fasit for hvordan et sørgende menneske ser ut. Dette er en stor erkjennelse, både for voksne og barn. Det er en stor erkjennelse for et helt samfunn. Boka slutter med en tåre formet som et hjerte: Uten kjærlighet, blir det ingen sorg. Skal du elske noen, risikerer du å miste.

Lykke
«Myk lykke kan vare hele livet», skriver Anna Fiske i boka «Lykke», og tegner mennesker som elsker hverandre. «Hard lykke varer ikke så lenge#, skriver hun også, og har tegnet en trillebår med penger, og alle tingene man får kjøpt for dem. Dette er min favorittbok i Følelsesbiblioteket. Hvis det er noe vi alle vil ha, er det vel lykke! Vår kultur er formet av et jag etter et liv uten smerte eller savn. Det finnes nok av kommersielle krefter som vil tilby oss kortsiktige løsninger på hva det vil si å være lykkelig, som tilbyr oss produkter og hjelpemidler, underholdning og leker. Anna Fiske minner oss på hva som varer lengst, om man er ute etter lykke. Det innebærer også en type risiko, som vi husker fra boka om sorg.
I denne boka kan både barnet mitt og jeg også lære noe helt fundamentalt, noe det har tatt meg årevis som voksen å lære å håndtere – dette er det som kalles følelsesregulering: «Å være lykkelig hele tiden er umulig», skriver Fiske, og fortsetter, «å være trist hele tiden er også umulig», og illustrerer det gjennom en dobbeltside med to mennesker som er henholdsvis veldig lykkelig eller veldig trist, men beveger seg ut av følelsen igjen. Og dette er helt avgjørende for å klare å håndtere både gode og dårlige følelser: Kunnskapen om at følelsene er flyktige. Det er uendelig trøst i at sorg er like kortvarig som lykke! Det er trist at lykken varer så kort, men det betyr jo at den kan komme igjen!
Det er en dyp og grunnleggende visdom som gjennomsyrer hele bokserien, i tillegg til dette: Objektet for følelsene kan være forskjellig, men følelsene kan i bunn og grunn være ganske like. Best er det likevel å vende dem mot andre mennesker, å åpne seg for andre, søke trøst og omsorg og kjærlighet hos mennesker rundt en, som vil en vel. Best er det å skjønne at vi alle er forskjellige, men ofte vil det samme: bli elsket og forstått.
Selv når man er over 40 kan man lære noe av disse bøkene, mens en femåring presser seg inn i armkroken og spør og peker på Anna Fiskes levende og detaljrike bilder av sinte og glade og gråtende mennesker, mobbing og gravsteiner og lykkelige kaniner og trær som får seg et spark. Som forfatter ønsker jeg så inderlig å kunne skrive som Anna: Så fylt av kjærlighet og vennskapelig varme, omsorg og tillit. Det overordnede målet med bøkene synes å være å trøste og holde i leseren, så livet ikke blir så skummelt. «Men vi er alle litt redde når vi løper ut i livet fordi livet er et spennende sted», skriver Anna Fiske til slutt, i boka om redsel. Og det er vi enige om at vi er glade for, femåringen og jeg. Så lenge Anna er med oss på veien, skal det nok gå bra.
Hilde Østby
Hilde Østby (f. 1975) er idéhistoriker, forfatter, journalist og tidligere forlagsredaktør. Hun debuterte i 2013 med romanen «Leksikon om lengsel» og har siden skrevet en rekke kritikerroste bøker. Østbys nyeste bok er «Sju slag» fra 2025.
Se alle bøkene i Anna Fiske sitt Følelsesbibliotek her. Enkelte av titlene er også gitt ut i utgaver med både symbolspråk og vanlige bokstaver.