For lesere med ulike utfordringer er det viktig at selve innholdet i boka er enkelt og tydelig utformet.
Det er helt vanlig å ha utfordringer med å lese, og det er stort behov for utgivelser som inkluderer lesere som står på utsiden av bøkenes verden. Dette krever bevisst arbeid med helheten i utgivelsen: Fra hvordan historien fortelles i store trekk og helt ned på setningsnivå. Her har vi samlet noen tips og råd for å skrive godt og enkelt.
Utgivelsen må ha en tydelig ramme og et tydelig narrativ. Er det for mange hopp i tid og rom eller for mange karakterer og hendelser å forholde seg til, mister en med leseutfordringer fort tråden. Velg ut de karakterene du trenger for å fortelle historien din, pass på at de skiller seg tydelig fra hverandre, både med navn, beskrivelse og hva slags rolle de spiller i historien.
En tydelig ramme må ikke forveksles med en forutsigbar utvikling av historien. Spenning og overraskelser skaper lesedriv! Men de ulike delene må henge sammen og bygge opp mot en større sammenheng. Uklare passasjer og overganger må tydeliggjøres eller strammes inn, så lesedrivet i teksten ikke går tapt. Finn de dramaturgiske vendepunktene i historien som huker leseren inn i teksten.
Hovedkarakteren(e) er leserens identifikasjonspunkt inn i historien. Om fortellingen spiller opp under problemstillinger og eksistensiell tematikk leseren kan relatere til eget liv, øker lesedrivet: Leseren må finne ut hvordan det går! Om det er fiksjon eller sakprosa med hendelser fjernt fra leserens hverdagsliv, må problemstillingene skape både nysgjerrighet engasjement.
I tegneserien «Kvinner i kamp» lar Marta Breen og Jenny Jordal leseren møte historiske kvinner i den livssituasjonen som formet deres politiske ståsted. Ved å vise kvinnenes bakgrunn og ikke bare fortelle om hva de utrettet, engasjerer Breen og Jordal leserne i stoffet de formidler. Da er det mer nærliggende for leseren å trekke linjer til egen tid og egne erfaringer. Dette grepet gir leseren eierskap til stoffet som formidles.
Er teksten preget av påstandssetninger og generelle beskrivelser, blir leseren stående på utsiden av historien og får ikke tatt del i hovedkarakterens indre liv. Ta for eksempel setningen: «Hun ble ofte trist og rasende over hvor urettferdig alt var». For det første skildrer setningen noe generelt – noe som skjer ofte. For det andre er det en påstandssetning om hvordan hun føler seg – teksten viser oss igjen ting.
Prøv å identifiser denne type tekstpartier når du skriver, og skap heller en scene der hovedkarakteren opplever noe som skaper disse reaksjonene. Bruk dialog, bruk sanseskildringer for å beskrive hva hovedkarakteren opplever, lukt, lyd, smak og fysiske fornemmelser – er det varmt eller kaldt? Ved å arbeide gjennomgående med teksten på denne måten, tar du leseren tett på stoffet så hun kan oppleve og reflektere over de valgene karakteren tar i historien.
Sjekk også hvordan kapitlene dine starter. Er de preget av generelle beskrivelser, så prøv å starte kapitlene rett i scene. Se etter formuleringer som «dagen etter» «etter middag» «uka etter» «ofte», «hver gang» osv. Innimellom er slike oppsummeringer effektivt, men for mye bruk av denne type tidssammendrag skaper en statisk tekst.
Ofte brukes indre monolog eller en refererende skrivestil når historien trenger en oppsummering eller overgang for at leseren skal forstå hva som har skjedd. En av karakterene kan tenke og gruble i avsnitt etter avsnitt på hva som har skjedd, hva som kan komme til å skje, og sånn spinner teksten av gårde.
Indre monologer er fint, men unngå for lange utgreiinger. Da blir teksten monoton og forklarende og minster temperatur. I tillegg har har denne type tekstpartier en tendens til å overforklare framfor å la leseren oppdage selv. Da går leserens lesepuls fort tapt. Løs informasjonen du må ha fram i en scene fylt med handling og dialog.
Unngå lange tunge setninger som går over flere linjer. Husk at en som har leseutfordringer må konsentrere seg om selve avkodingen av teksten. Om leseren ikke husker sammenhengen mellom første og siste ledd i setningen, blir leseflyten punktert og viktig informasjon kan gå tapt. Da blir det vanskelig å henge med videre.
Bare ordet «konsonantopphoping» er et godt eksempel på ord du vil inngå, lange tunge ord i lange tunge setninger. Bare prøv å les ordet høyt, så merker du hvordan det lugger mens du leser. Kon-so-nant-opp-hop-ing. Å lese tekst høyt er en god øvelse for å identifisere hvor det er god og dårlig flyt i teksten.
Setninger med mange korte ord kan være kronglete å lese. Da hjelper det å luke bort formuleringer som «Det var som om», «Det kjentes som om» og gå heller rett på sak. Med enkle grep kan du stramme inn en tekst så den flyter godt. Å bruke en aktiv framfor passiv setningsoppbygging skaper også bedre leseflyt.
Når du har fått en tekst med god flyt, er det på tide å se litt på setningsdelingen i teksten. Vi anbefaler linjeskift der det er en naturlig pause i setningen, når det passer skrivestilen. Avsnittene bør ikke bli for lange. Tekster med mye luft og gode avsnitt gir de som leser i motvind mestringsfølelse: De klarer først et avsnitt og får så en liten pause før de går videre til neste stopp i historien.
Du har fått et lite innblikk i noen av rådene vi gir under manusutvikling. Prosjektene vi støtter er svært ulike, så eksemplene er ingen smørbrødliste vi bruker gjennomgående.
Vi støtter alt fra ordløse bøker til bildebøker, tegneserier, diktutgivelser, romaner og sakprosabøker. Hver prosess er unik ut fra hvordan forfatter og forlag jobber, samt utgivelsens karakter.
Det enkle er ofte det beste. Enkelt kan også være vakkert.
Det er innholdet som gjør at vi leser boka.
Blanklinje mellom avsnitt og gode marger samler teksten og gir leseren pause. Tydelige overskrifter gjør det lettere å finne riktig sted i teksten.