Hopp til innhold

Reisebrev fra barnebokmessa i Bologna

Forrige uke var Norge gjesteland på Bologna Children’s book fair, og takket være NORLA hadde LESE flere programposter under den norske paviljongen. Kommunikasjonsrådgiver Silje har skrevet et reisebrev om dagene.

Marta Breen og Eivor Vindenes i samtalen «Bold voices for young readers»

Bologna 2026

Mandag forlot en liten delegasjon fra Stiftelsen LESE kontoret i Torggata 5, destinasjon Bologna. Norge var gjesteland på verdens største bokmesse for barne- og ungdomslitteratur, en ære for hele bransjen. De av oss som var førstereis hadde likevel fått flere oppfordringer om å holde forventingene i sjakk fra bransjekolleger som har frekventert på flere messer enn oss. «Messer er intense og uoversiktlige» og vi hadde akkurat mottatt bilder av Norway Café hvor vi skulle holde programpostene våre: Knappe 10 kvadratmeter med små krakker og tripp-trapp-stoler. Jada, vi skulle til Bologna på bokmesse og spise god mat. En liten Jante satt på skulderen vår og hvisket at i 2026 så kan man da ikke glede seg til slikt mens verden står på hodet.

Vel fremme i Bologna, med ragu i magen og notater i sekken, entret vi den 63. utgaven av barnebokmessa i Bologna. Norske billedbøker og deres illustrasjoner lå utover store, lysende glassmontre og ønsket oss velkommen. Ønsket oss velkommen hjem. Det var spraking og støy fra hovedscenen og den intense summingen fra møter om salg av rettigheter, introduksjoner og takk-for-sister var overveldende, og da var det godt å bla i de kjente illustrasjonene som vi ukentlig bruker i formidlingsprosjektene våre, stolt kribling da vi til og med så illustrasjoner fra bøker vi har vært med å utvikle.

Daan Beeke (Lezen, Nederland), Caroline Hill (Booktrust, UK) og Vibeke Røgler.

I dypet av hall 29 fant vi den norske pavilliongen. Midt mellom Ukraina, Sverige, Færøyene, Polen og Frankrike. Og det var vanskelig å ikke blir stolt av den store «What If…?»-utstillingen, av å se kollegaer og kjente fjes på scener rundt om på hele det enorme området. Og det var godt, godt å kjenne på at til tross for at barne- og ungdomslitteraturen i Norge er en liten del av en liten bransje, i et lite land, med et språk som knapt snakkes av seks millioner mennesker – til tross for at vi jobber i motvind, KI-stormer og skjerm-orkaner, så er vi ikke alene. Å se stands med illustrasjoner som får hårene på armene til å reise seg uten å forstå teksten, så ser man gleden. Håpet. Alvoret. Lekenheten. Alle tingene som gjør barne- og ungdomslitteraturen så spesiell. Hvorfor var det ingen som hadde advart oss mot å få ståpels på ryggen av de tydelige stemmene fra engasjerte talere på scenene, eller mestringen som glitret i kollegaenes øyne etter egne opptredener? For vi var ganske stolte av arbeidet vi hadde lagt ned i forberedelsene, av å ha fått tildelt flere programposter og plass i paneler.

Kanskje kan behovet for å kontrollere sommerfuglene i magen og den boblende entusiasmen i forkant sammenlignes med arbeidet vi gjør med leselyst gjennom hele året. Med kløkt, mingling, PISA og PIRLS-rapporter og høringssvar forsøker vi å overbevise alt fra politikere til andre beslutningstakere om at «lesing er den neste olja» og at det er til det beste for demokratiet å ha en lesende, klok befolkning. Og selv om alle disse tingene er absolutte sannheter for oss i litteraturfeltet, føles det av og til merkelig å selge inn boka og lesing som tran og brokkoli. Det er da ingen av oss som jobber med lesing som gjør det fordi vi tror det er den nye olja? Fordi det er fornuftig eller lønnsomt?

Eira Kluge i panelsamtale med Valtentina Stoeva (Belgia).

Nei, vi er drømmere. Hekta på virkelighetsflukt eller ny kunnskap, på smaken av et nytt ord som ruller over tunga. Vi har alle kjent det krible i fingrene etter å bla om, etter å finne ut «hvem som har gjort det» eller om de forelskede får hverandre til slutt. Kjent et lite kick av adrenalin idet øynene streifer over en setning som får deg til å gispe, fordi forfatteren har gjort det kunststykke å forstå akkurat deg. Kanskje har de satt ord på noe du ikke har fått til selv, men så vet du med hele deg at det er akkurat sånn. Å bla i en billedbok og så se barndommen utfolde seg på papiret og la hele kroppen fylles av nostalgi, å peke ut en detalj til noen du er glad i og forklare hvorfor akkurat det treffer akkurat deg.

Bokmessa er over for denne gang, Vi er mange erfaringer rikere og delegasjonen fra LESE kan enes om at det var magisk å vandre fra stand til stand og se tusenvis av grunner til hvorfor KI ikke har en sjans mot illustratørenes og forfatternes magiske fantasi og finjusterte evner.

Vibeke Røgler og Eira Kluge før de skulle på scenen i hver sin programpost.