KAN JEG SI NOE MER?
«Kan jeg si noe mer?» består av utvalgte dikt fra «Skrypnykivka», som ble utgitt i Ukraina i 2023. Zjadan skriver at dette rett og slett var ment å være en diktsamling om det østlige landskapet om vinteren, den nærliggende snøen, stemmene i luften, vinmarkene, og byen i horisonten, fylt med støy og lys. Men så kom den 24. februar 2022, dagen for den russiske offensiven. Zjadan skriver at tiden ble splintret, at poesien stilnet, og diktsamlingen han hadde ønsket å skrive, ble umulig for ham å fortsette med. Men så kom språket tilbake. Zjadan kaller «Skrypnykivka», som diktene i denne samlingen er hentet fra, sin lyriske dagbok. Diktene er skrevet mellom slutten av 2021 rett før krigens utbrudd, og sommeren 2023.
I sitt etterord til den ukrainske utgivelsen, skriver Zjadan: «For første gang fikk jeg lyst til å sette datoer for når diktene ble skrevet. Fordi konteksten viste seg å være viktigere enn selve teksten. Diktene fra de siste årene mister i det hele tatt sin autonomi, sin individualitet, de ligner mer og mer på en dagbok som hjelper til med å bevare følelsen av tid – dens varighet, dens fylde. Tiden bestemmer mye i dag, den bekrefter din evne til å snakke, din manglende evne til å tie. Det er nettopp derfor poesien fra disse månedene, skrevet av ulike forfattere, med ulike intonasjoner, uttalt med ulike stemmer, stadig oftere minner om en krønike, om reportasjer skapt med et merkelig, skjørt språk – språket for epokebruddet, språket for den store overgangens tid, for den bitre lammelsen mellom liv og død.
Denne boken begynte å bli skrevet våren 2021. Hva skjedde den våren? Det var en følelse av et østlig landskap som gjorde seg klar til å ta imot hele tyngden av lys og mørke. Det var en følelse av en grense, av uunngåelighet og uavvendelighet i alt det man ville komme til å konfrontere, det som måtte bli navngitt, det som på en eller annen måte ville påvirke språket. Alt dette ville senere skje midt i manuskriptet som likevel ikke var ment som en bok om katastrofe, som bare skulle vitne om snøen som nærmet seg, og stemmene som vokste i luften. Men språket vet langt mer om oss enn vi vet om det, det gir oss tegn og advarsler, det etterlater i tekstene våre ord som påvirker rimene og pusten. Denne samlingen var tenkt som en historie om språket – om språkets muligheter og hjelpeløshet, om konturen diktsamlingen definerer. Om det nettopp er språket som varsler endringer og brudd som er i ferd med å skje, om det nettopp er det som griper inn i din skriving og etterlater det viktigste – et vitnesbyrd ‘om forskyvning, overgang og tap’.»
Og når de spør deg: hvorfor? –
har du ikke noe svar. Men likevel
er det på tide å skrive nye dikt:
ingen gråter lenger over de gamle diktene.
For de gamle diktene har blitt gamle,
og nå står ungdommer som fengslet
og venter på nye rim,
for å vokse opp og lide.
For de gamle diktene har etterlatt seg stillhet.
Og i denne stillheten kan man ikke ta et skritt.
Og det finnes ingen poeter som har et dikt
som kan forklare dette årets vemod.
Og ungdommene – impulsive, gåtefulle –
klarer ikke bli enige seg imellom.
Og hva skal de kalle denne klumpen i språket
som de pleide å kalle kjærlighet?
Og hva skal de kalle denne formørkelsen i hjertet
og hvordan skal de føle denne lyden i stillheten?
Stjernene er nådeløse i år.
Det er på tide å skrive nye dikt.
For de gamle diktene har ikke lenger noen kraft,
og de gamle poetene trenger ikke lenger å dø.
De har glemt hva de ble bedt om.
Hvem trenger rådene deres.
Rytmen, barmhjertighetens lillesøster,
kommer uten bebreidelse og behov.
Men hvem trenger et dikt om udødelighet
hvis det ikke står noe om deg der.
La oss rime ting på nytt.
La oss gi hemmelighetene lyd.
Alle trenger nye poeter,
trenger noen som snakker tull.
Vår tro på lyd ligger dypt.
Språket vårt er stille, vanlig.
Avhengig av pust og gane.
Ugjenkallelighet. Utålmodighet.
OM DENNNE SAMLINGEN
«Kan jeg si noe mer?» er et utvalg på tyve dikt fra den opprinnelige samlingen «Skrypnykivka», der de første diktene er skrevet før krigens frembrudd og det siste diktet er skrevet i 2023, ett år før Zjadan sluttet seg til Den ukrainske nasjonalgarden. Diktene har beholdt sin opprinnelige rekkefølge etter datoen de er skrevet, og er gjendiktet av den ukrainske oversetteren Natalia Ilishchuk og den norske forfatteren og oversetteren Brit Bildøen. Der enkelte av diktene på ukrainsk bruker rim, er det i den norske oversettelsen lagt vekt på å få fram diktenes meningsinnhold ved bruk av rytme og klang. Gjennom hele diktsamlingen møter leseren bearbeidede fotografier av illustratør, fotograf og forlegger Svein Størksen. Fotografiene er tatt i byen Lviv høsten 2025. Vi møter menneskene som lever i denne unntakstilstanden som Zjadan skildrer i diktene sine. På bussen. På vei til kirkegården for å besøke gravene til familiemedlemmer og kolleger. Eller der de står stille i trafikken, i den daglige stillemarkeringen for de kjempende og de falne. Som et vitnesbyrd, som i Zjadans dikt, om «forskyvning, overgang og tap».
OM FOTOGRAF OG OVERSETTERE
Svein Størksen (f. 1966) er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole med hovedfag i design og illustrasjon, og har i en årrekke utøvd sitt virke med oppdrag innen alt fra utsmykning og reklamebransje til forlag og magasin. Størksen startet i 2007 Magikon forlag, og forlaget har siden starten markert seg både nasjonalt og internasjonalt med bildebøker, illustrerte utgivelser og tegneserier av høy kvalitet.
Brit Bildøen (f. 1962) debuterte i 1991 med diktsamlingen «Bilde av menn», og har siden skrevet barnebøker, romaner og essays. Hun er også oversetter. Bøkene til Bildøen er oversatt til flere språk, og hun har fått en rekke litterære priser, blant annet P2-lyttarnes romanpris for «Sju dagar i august» (2014). I 2023 fikk hun Doblougprisen for hele sitt forfatterskap.
Natalia Ilshchuk har mastergrad i internasjonale relasjoner, er oversetter, kommer opprinnelig fra Lviv, men de siste årene har hun bodd i Kyiv. Da Russland startet en fullskala invasjon av Ukraina i februar, måtte Natalia flytte fra Kyiv, men bestemte seg til å bli i hjemlandet sitt. Nå forteller hun via sine sosiale medier om livet under krigen.
Støttet av Stiftelsen LESE
Utgivelsen er initiert av Stiftelsen LESE og utviklet i samarbeid mellom rådgiver Eivor Vindenes og Magikon forlag v/Svein Størksen.
