Når vi hadde besøk av Sadik Qaka og Hayder Jumaah, ble vi introdusert til diktsamlingen skrevet av Sadik selv. Opplegget bestod av at Sadik og Hayder leste opp deler av diktsamlingen. Etter at de hadde lest to eller tre dikt, jobbet vi i grupper med diktene. Å jobbe i grupper først gjorde at alle kunne si hva de følte på en mer personlig basis uten å føle seg eksponert. Til slutt snakket vi i plenum om våre tolkninger og tanker. Det var en god måte å få si det en følte, siden det aldri ble sagt noe om hva tankene bak diktene var, men heller at det ikke var noe rett eller galt svar. Dette gjorde at jeg fikk se flere synspunkter jeg ikke hadde fått sett hvis vi hadde vært på jakt etter «riktig» svar. Læringen i denne økten var annerledes enn vanlig undervisning. I stedet for å fokusere på fasitsvar eller refleksjoner som måtte være riktige, handlet det mer om å reflektere og tolke selv.
Det som gjorde opplevelsen ekstra bra, var hvordan diktene ble lest høyt. Måten ordene ble sagt på, med pauser, tonefall og følelser, gjorde at jeg opplevde diktene som mer levende og ekte. Spesielt når noen av diktene ble lest på et annet språk. Da fikk jeg en ny forståelse av hvor mye språk betyr for hvordan vi opplever tekst. Selv om jeg ikke forsto ordene, kunne jeg fortsatt kjenne stemningen og følelsene i diktet. Dette gjorde at den norsk delen ble forsterket.
Det føltes ikke som en vanlig skoletime, men mer som en samtale der vi fikk utforske litteratur på vår egen måte. Det gjorde at jeg fikk en større forståelse for både dikt som sjanger og hvordan man kan uttrykke følelser gjennom språk. Det var også flere dikt som var veldig sårbare og følsomme. Disse diktene involverte ofte enten død, sorg eller savn som jeg-et følte på. Dette er opplevelser som nesten alle opplever gjennom livet sitt, og det å kunne snakke om det med andre var en god opplevelse.
Det var spesielt ett dikt som traff meg veldig. Det var diktet på side 78 som handlet om hvordan faren til Sadik beskrev avskjeden med bestemoren. Ordene som ble brukt var “hun døde I armene mine, mykt som en fugl”. Jeg har selv hatt tre besteforeldre som døde på en tidsperiode på tre måneder, og det å snakke om det har jeg ikke gjort med noen. Men når det kom gjennom en felles opplevelse jeg hadde med noen andre, var det godt å få sagt det jeg følte på og ikke bare holde det inni meg.
Når vi leste diktene høyt, var det også flere dikt jeg kunne relaterte til. Det fikk meg til å innse at selv om at vår bakgrunn, alder og identitet er annerledes, har vi fortsatt de samme menneskelige opplevelsene. Det er derfor jeg mener at det å ikke bare «lese», men å se og høre om andre sine opplevelser vil gi deg en dypere forståelse av både deg selv og andre. Det kan også gjør det lettere å engasjere seg I ikke bare det som er I området rundt deg, men også hva som skjer over hele verden
Kritikk
Det eneste jeg føler kunne vært bedre med besøket var om det kunne vært lenger. Større diskusjoner og en mer helthetlig vurdering av bokens innhold hadde gjort at jeg hadde følt meg mer “ferdig” med den. Jeg skjønner at det kanskje er lett for formidlere og forfattere å gjøre, men det var såpass stor forskjell i hva man lærte i timene med dere og i timene med en vanlig norsklærer. Derfor føler jeg at det burde være obligatorisk å ha minst 3 sånne besøk i året sånn at elvene kan få bredere kunnskap om litteratur.